Når folk snakker om lite-dryppvanning, tror noen feilaktig at vann bare fukter en liten stripe jord rett under drypperen. Imidlertid er selve vannprosessen inne i jorda mye mer kompleks og effektiv. Ettersom vann sakte kommer inn i jorda, går det ikke bare rett ned på grunn av tyngdekraften. Drevet av kapillære krefter sprer den seg også sidelengs i alle retninger samtidig. På grunn av denne kombinerte vertikale og horisontale bevegelsen, dannes det et mettet, -formet vått område i jorden, som teknisk kalles en "våtpære".
Formen og størrelsen på denne vætepæren er ikke alltid den samme. De avhenger sterkt av den fysiske teksturen til jorda og hvor lett vann kan bevege seg gjennom den. Mange eksperimentelle data viser at ulike typer jord skaper ulike former på våte områder.
I grov jord, som sand- eller grusholdig jord, er tyngdekraften sterkere enn kapillærkraften. Derfor suger vannet dypt ned, men sprer seg ikke mye ut til sidene. I disse jordsmonnet når vætepæren vanligvis en dybde på 50 til 60 centimeter, men dens horisontale bredde er relativt smal, bare rundt 40 til 50 centimeter.
Derimot har leirjord en mer balansert struktur, der både tyngdekraft og kapillærkraft spiller viktige roller. Her har væteløken en moderat dybde på ca. 40 til 50 centimeter, mens dens horisontale spredning øker til en diameter på rundt 50 til 60 centimeter.
Den mest åpenbare sidelengs ekspansjonen skjer i komprimert leirjord. Fordi denne tette jorda har veldig små porer og sterke kapillære krefter, beveger vannet seg veldig sakte nedover og tvinges til å spre seg utover mye. Som et resultat er den fuktende pæren i leirjord mye grunnere, med en dybde på bare 25 til 35 centimeter. Den har imidlertid den bredeste horisontale spredningen, fra 60 til 70 centimeter i diameter. Å forstå disse mønstrene hjelper bøndene å bruke vann mer effektivt og sikre at planterøtter får nok fuktighet.
